Føler du noen gang at du er uovervinnelig? Som om ingenting noen gang kunne få deg ned? Vel, min kjære leser, det er på tide å møte den kalde, harde sannheten - du er dødelig, og en dag vil du dø. Ikke bekymre deg, jeg er ikke i ferd med å bli dyster på deg. Faktisk er jeg her for å fortelle deg at det å huske din dødelighet faktisk kan være et kraftig verktøy. Hvordan, spør du? Gjennom den eldgamle praksisen med memento mori.

Den eldgamle opprinnelsen til Memento Mori

Tro det eller ei, det er ikke noe nytt å minne oss selv på vår egen dødelighet. Faktisk går det helt tilbake til antikken. Uttrykket "memento mori" er latin for "husk at du skal dø", og det ble ofte brukt i romertiden som en påminnelse om å leve livet fullt ut.

Stoisisme og dødsbegrepet

For de gamle stoikerne var det å tenke på sin egen dødelighet en sentral grunnsetning i deres filosofi. Tanken var at ved å akseptere dødens uunngåelighet, kunne de leve et mer dydig liv, fri fra distraksjoner fra materielle eiendeler og smålige bekymringer. Denne filosofien var ikke begrenset til stoikerne, da mange eldgamle kulturer mente at det å tenke på døden var en måte å leve et mer meningsfylt liv på.

Memento Mori i romersk kultur

I det gamle Roma tok memento mori mange former, fra de berømte "talende statuene" som minnet innbyggerne om deres dødelighet, til bruken av hodeskallebilder i kunst og arkitektur. Det var en påminnelse om at livet er flyktig og at vi bør gripe hvert øyeblikk som om det var vårt siste. Denne påminnelsen var ikke begrenset til elitene i det romerske samfunnet, men var et vanlig tema i hele kulturen.

Et eksempel på dette er den romerske høytiden Saturnalia, som var en tid med fest og fest. I denne høytiden var det vanlig at folk brukte masker og kostymer, og at sosiale normer ble midlertidig suspendert. Men selv under denne feiringstiden var ideen om memento mori til stede. En av de mest populære kostymene under Saturnalia var den "leende hodeskalle", en påminnelse om at selv midt i glede og feiring er døden alltid til stede.

Middelalderen og Danse Macabre

Spol frem til middelalderen, og memento mori får en mer makaber tone. Danse macabre, eller "dødsdansen," var en populær kunstform som skildret døden som et skjelett som førte mennesker fra alle samfunnslag til gravene deres. Det var en påminnelse om at døden kommer for oss alle, uansett posisjon i livet.

Danse macabre var imidlertid ikke bare en påminnelse om døden, men også en kommentar til datidens sosiale og politiske spørsmål. Svartedauden, som herjet i Europa på 1300-tallet, hadde en dyp innvirkning på måten folk så på døden. Danse macabre var en refleksjon av dette, da den skildret mennesker fra alle nivåer i samfunnet som ble ført til gravene ved døden, uavhengig av rikdom eller status.

Til tross for sin makabre natur, var danse macabre også en feiring av livet. Det var en påminnelse om at døden er en naturlig del av livssyklusen, og at vi bør verne om tiden vi har på jorden. Denne følelsen gjenspeiles i det berømte sitatet fra den romerske poeten Horace, «Carpe diem» eller «grip dagen».

Avslutningsvis har begrepet memento mori vært til stede i menneskelig kultur i tusenvis av år. Fra stoikerne i antikkens Hellas til middelalderens danse macabre, har folk blitt minnet om sin egen dødelighet som en måte å leve et mer meningsfullt liv på. Selv om påminnelsene kan ha tatt forskjellige former gjennom historien, forblir budskapet det samme: livet er flyktig, og vi bør utnytte tiden vi har.

Symbolikken til Memento Mori Art

En av de vanligste formene for memento mori-kunst er hodeskallen. Men hvorfor hodeskallen? For det første er det et universelt symbol på døden, anerkjent på tvers av kulturer. Men utover det representerer hodeskallen ideen om at under huden og kjøttet vårt er vi alle like. Det er en påminnelse om at uansett hvem vi er eller hva vi har oppnådd, til slutt vil vi alle bli redusert til bein.

Men memento mori-kunst er ikke bare begrenset til hodeskaller. Andre symboler, som timeglass og skjeletter, brukes også ofte for å minne oss om vår egen dødelighet.

Hodeskaller og skjeletter

'We're In This Together' av Marischa Becker for Non-Violence Project

Fra katakombene i det gamle Roma til feiringen av de dødes dag i Mexico, har hodeskaller og skjeletter lenge vært brukt som symboler på dødelighet. De fungerer som en visuell påminnelse om at livet er flyktig og at vi bør utnytte tiden vi har mest mulig.

Spesielt skjeletter er et kraftig symbol på døden. De representerer ideen om at alle av oss, uansett hvor forskjellige vi kan virke på overflaten, til syvende og sist er like under. De minner oss om at døden er den store utligneren.

Timeglass og tid

Et annet vanlig memento mori-symbol er timeglasset. I middelalder- og renessansekunsten ble timeglass ofte avbildet sammen med hodeskaller og andre påminnelser om døden, og tjente som en påminnelse om at tiden er i ferd med å renne ut.

Timeglasset er et kraftig symbol fordi det representerer ideen om at tiden er begrenset. Når sanden har rennet ut, er det ingen vei tilbake. Det er en påminnelse om at vi bør få mest mulig ut av tiden vi har og ikke kaste bort den på ting som ikke betyr noe.

Vanitas og livets flyktige natur

Vanitas var en sjanger av stillebenmaleri som oppsto i 1600-tallets Nederland. Disse maleriene var fylt med symboler på død og forfall, fra hodeskaller til råtnende frukt. Budskapet var klart – livet er flyktig, og alt vi holder kjært vil en dag være borte.

Vanitas-malerier inneholdt ofte gjenstander som representerte rikdom og status, for eksempel juveler og dyre klær. Disse gjenstandene var ment å minne betrakteren om at selv de rikeste og mektigste menneskene i verden ikke er immune mot død og forfall.

Samlet sett fungerer memento mori-kunsten som en kraftig påminnelse om vår egen dødelighet. Det minner oss om at livet er kort og at vi bør utnytte tiden vi har mest mulig. Ved å omfavne dødens uunngåelighet, kan vi leve mer fullstendig og verdsette livets skjønnhet.

Memento Mori i litteratur og filosofi

Det er ikke bare kunstnere som har blitt fascinert av begrepet dødelighet. Forfattere og filosofer har gjennom historien kjempet med ideen om døden og hva den betyr for livene våre.

Shakespeare og påminnelsen om døden

I mange av skuespillene hans kjemper Shakespeare med ideen om dødelighet og menneskelivets skjørhet. Fra Hamlets enetale om Yoricks hodeskalle til Julies berømte replikk «Death lies on her like an untimely frost» kjente Shakespeare kraften til memento mori.

Et av de mest kjente eksemplene på Shakespeares opptatthet av dødelighet er stykket Macbeth. Karakteren Macbeth blir fortæret av ideen om sin egen dødelighet og blir besatt av heksens profeti om at han en dag vil bli drept. Denne frykten fører til at han begår drap og til slutt hans egen undergang.

Shakespeares fascinasjon for døden utvidet seg også til hans personlige liv. I 1596 døde hans eneste sønn Hamnet i en alder av 11. Denne tragedien hadde utvilsomt en dyp innvirkning på Shakespeare og kan ha påvirket hans forfatterskap om emnet dødelighet.

Det eksistensialistiske perspektivet på dødelighet

For eksistensialistiske filosofer som Jean-Paul Sartre og Albert Camus er bevisstheten om vår egen dødelighet det som gir livet mening. Det er kunnskapen om at vi har en begrenset mengde tid på denne jorden som presser oss til å leve autentisk og få mest mulig ut av hvert øyeblikk.

Sartre skrev som kjent at «mennesket er dømt til å være fritt». Dette betyr at vi alle er ansvarlige for å skape vår egen mening med livet, selv i møte med dødens uunngåelige. For Camus er livets absurditet det som gjør det verdt å leve. Det at vi alle skal dø en dag gir oss friheten til å skape vår egen hensikt og leve livene våre slik vi synes det passer.

Østlige filosofier og aksept av døden

I mange østlige filosofier er døden ikke noe å frykte, men snarere akseptert som en naturlig del av livets syklus. For eksempel, i buddhismen, lærer begrepet forgjengelighet at alt er i konstant endring og at ingenting varer evig.

Buddhistiske munker mediterer ofte over døden som en måte å komme overens med dens uunngåelighet. Ved å akseptere døden som en naturlig del av livet, er de i stand til å gi slipp på frykten og leve i øyeblikket. På samme måte, i taoismen, lærer begrepet yin og yang at liv og død er to sider av samme sak. Uten død kan det ikke være noe liv, og omvendt.

Samlet sett har begrepet memento mori vært et sterkt og varig tema i både litteratur og filosofi. Enten vi velger å omfavne vår dødelighet eller frykte den, er dødens uunngåelige noe vi alle må konfrontere på et tidspunkt i livet.

De psykologiske fordelene ved å tenke på dødelighet

Alt dette snakket om døden kan virke makabert, men det er virkelige psykologiske fordeler ved å møte dødeligheten vår direkte.

Når vi tenker på vår egen død, kan det vekke mange ubehagelige følelser. Frykt, angst og tristhet er alle vanlige reaksjoner. Men ved å ta oss tid til å tenke på jordelivet, kan vi faktisk begynne å oppleve en følelse av fred og aksept.

En av de største fryktene mennesker har, er frykten for det ukjente. Ved å tenke på vår egen dødelighet, kan vi begynne å avmystifisere døden og gjøre den mindre skummel. Vi kan begynne å se det som en naturlig del av livet, snarere enn noe å frykte og unngå.

Overvinne frykten for døden

Når vi konfronterer vår frykt for døden, kan vi også begynne å overvinne andre frykter som kan holde oss tilbake i livet. For eksempel, hvis vi er redde for å mislykkes eller avvises, kan vi unngå å ta risiko eller forfølge drømmene våre. Men når vi innser at vår tid på denne jorden er begrenset, kan vi begynne å se at det ikke er noen tid å kaste bort. Vi kan begynne å iverksette tiltak mot målene våre, selv om de er skumle eller usikre.

Videre, ved å møte frykten for døden, kan vi også lære å sette mer pris på livet. Vi kan begynne å se skjønnheten i de små øyeblikkene, og verne om tiden vi har med våre kjære.

Å leve et mer autentisk liv

Når vi innser at vår tid på denne jorden er begrenset, kan det motivere oss til å leve mer autentisk og forfølge de tingene som virkelig betyr noe for oss. Vi kan begynne å stille spørsmål ved tingene vi har gjort av forpliktelse eller samfunnspress, og i stedet fokusere på det som gir oss glede og tilfredsstillelse.

Ved å leve autentisk kan vi også inspirere andre til å gjøre det samme. Vi kan bli rollemodeller for de rundt oss, og oppmuntre dem til å forfølge sine egne lidenskaper og leve livet på sine egne premisser.

Å dyrke takknemlighet og takknemlighet

Til slutt kan det å huske jordelivet hjelpe oss å dyrke takknemlighet og verdsettelse for de tingene vi har i livet. Når vi innser at alt er midlertidig, kan vi begynne å sette så mye mer pris på øyeblikkene vi har og menneskene vi elsker.

Vi kan begynne å ta mindre for gitt, og i stedet fokusere på velsignelsene i livene våre. Dette kan føre til større lykke og tilfredsstillelse, ettersom vi lærer å nyte det nåværende øyeblikket og finne glede i de enkle tingene.

Så der har du det, kjære leser - kraften til memento mori. Ved å huske vår egen dødelighet kan vi leve mer meningsfylte liv og sette pris på skjønnheten i verden rundt oss. Så gå videre og carpe diem - du vet aldri hvor mye tid du har igjen.

Hvis du ønsker å handle Memento Mori-kunst, hold deg godt fast. 

Klikk her og bli omdirigert til en av de største blomsterkunstsamlingene for leiligheten din, inkludert bestselgeren vår Memento Mori av Nicebleed.

Til neste gang, vær god / 
Andy